Lodwar og Lokichoggio

Lørdag 12.mars satte vi oss på flyet attmed misjonærane Svein og Ola Emil og tok turen til Lodwar i Turkana-distriktet nord i Kenya. 

Da vi kom ut av flyet i Lodwar møtte vi en vegg av varme idet vi steig uti 38 graders luft og enda varmere solsteik.

Deretter satte vi oss i to leigebila og kjørte gjennom ørkenen mot Lokichoggio.

Slukte en del vatn i løpet av turen..

..mens vi kjørte fleire tima gjennom ingenting!

I Lokichoggio fekk vi være med på å åpne ei heilt nye kirke, åpna av FPFK med an Svein Nystrøm i spissen.

Og vi fekk være med på den påfølgande festen der misjonærane blei kledd opp som turkanera.

Og vi fekk et utrulig interessant møte med turkanafolket..

..der nåkken ALDRI hadde sett et digitalkamera før!

Og ungane va heilt nydelige, og ELSKA å bli tatt bilde av!

Et meget kult folkeslag med veldig imponerande stil.

Mandag morgen gjekk turen tilbake gjennom ørkenen til Lodwar, der det va enda varmere enn i Lokichoggio.

Der overnatta vi her på Lodwar Lodge for 47 kr natta per pers..ruinerte ikkje oss akkurat! Men uten aircondition måtte det våte t-skjorte til for å overleve natta. 

Nåkken gutta viste oss rundt i slummen like ved kirka i Lodwar, der vi fekk hilse på nåkken av folka som bor der og sjå korleis dei bor. Meget enkle kår.

Mandagskvelden fekk vi være med nesten en times kjøring uti ørkenen til turkanafolket som bor der. Der hadde det samla sej en skokk med folk fra kirkene rundt forbi. Nåkken hadde gått 10 km for å komme dit, bl.a. ditte koret her som sang for oss under måneskinnet. Folka som bor her må gå ei mil for å hente sej vatn. Sjukt!

Vi lærte alle ungane "om jeg er liten eller stor", og dei lærte oss å danse på ekte turkana-vis.

På vei heimatt kjørte vi oss fast i ørkenen, og måtte ut og grave og dytte bil! va nå en opplevelse bære det! Va en KONGE tur attme to KONGE misjonæra!



Mt. Elgon - Besøk hos urbefolkninga!

WOW! For en dag! Fredag 11. mars reiste vi litt forsinka fra Kipsongo Training Centre, opp mot Mt. Elgon - et fjell på 4321 m.o.h. Vi fyllte først opp to firhjulstrekkara med skulebøke, ark, papir, blyanta og bibla, henta så misjonærane Svein Nystrøm og Ola Emil Sprakehaug, og satte så kursen for en liten landsby som ligge på ca 3210 m.o.h. Der oppe viste det seg å være et lite samfunn, nemlig ei bygd kalla ChepKitale, der urbefolkninga Ogiek bor.

Turen opp dit va heilt utrulig! Vi klatra oppver fjellet med jeepane våre, oppover og oppover, en times tid ca. Det va ikkje vei oppover der, berre en ulendt og brei sti som bilane våre akkurat fikk plass på. Det humpa å rista - heilt utrulig at vi kom oss opp i det heile tatt. Grunnen til at det ikkje he blitt laga vei oppover der, e fordi Ogiek-folket ikkje vil. Dei e redd for at hvis det blir laga kjørbar vei, kjeme staten til å tvinge dei til å flytte ned fra fjellet, nåke dei ikkje vil. Ogiek he derfor laga sej mange utkikksposta oppe i dei høge trea, så dei kan holde utkikk over stien, og dermed følge med på ken som kjeme. Kjeme det uventa folk som dei ikkje vil ha besøk av, oppdaga dei det fort, og kan da forhindre dei i å komme. Festus fortalte at en gong dei kjørte oppover der, satt dei sej fast med bilen å kom ikkje laus. Etter ei lita stund, kom folk fram fra skogane og hjalp dei laus. Ogiek-folket hadde fulgt med dei heile veien frå utikikkspostane sine, og forstod at dei trengte hjelp. Heilt utrulig.

Ette den lange turen opp, kom vi opp på ei stor slette. Der møtte vi dela av befolkninga, og dei viste vei til den nåværande skulen. Det viste sej at ongane satt på små pulta ute i skogen, der dei hadde hengt opp ei tavle på et tre. Skulebygget vi skulle besøke hadde blåst ned av den sterke vinden, og va derfor under oppbygging igjen. Ola Emil Sprakehaug står i bresjen for ditte prosjektet, der han støtta dei med skulebygg og skulemateriell, nåke dei sårt trenge der oppe i høgda.

Ette besøket på skulen reiste vi litt lenger inn i fjellet, til en gård der vi skulle få slappe av og få litt å spise. Dinne gården tilhørte en velståande mann, med 4 kone og 45 barn. Han va en rik mann, nåke vi kunne sjå på alle dyra han eigde. Hvis vi spurte han om kor mange kyr han hadde, hadde det våre som å spør nåkken om kor masse penga dei he ståande i banken, så det gjor vi altså ikkje. Når vi kom ditt, vart vi godt mottatt av sjefen sjøl. Damene sprang rundt å serverte velkomstdrinken i store koppa, som va flytande honning. Det va en spesiell drink, som vi desverre ikkje klarte å drikke opp, så vi sendte koppane våre vidare til en lokal som drakk honning som aldri før. Etter det va det tid for en liten forrett: stekt lever dyppa i salt. Festmat!

Etter kvart forstod vi at det va nåke som ikkje stemte. Det va ingen kvinnfolk som satt sammen med oss, og heller ingen onga. Svein kunne fortelle at kvinne og menn satt aldri i lag, og heller ikkje barn. Dei satt kvar for sej. Og det stemte. Damene satt 20 meter lenger borte, og kikka bort på oss der vi satt i lag med mannfolka. Damene hadde derimot ansvaret for kjøkkenet og vedfyringa, og inne på kjøkkenet kunne vi sjå store stabla med ved oppunder taket. Det vart sagt at hadde kvinnene orden på veden, va dei gode kone, å det va det ingen tvil i her.

Måtte selvfølgelig bort til kvinnfolka å sitte litt ilag med dei også!!

Så va det tid for festmåltidet. Vi fikk alle plass inne i huset, som va laga av stokka å jord. Her satt vi på små stola, der damene serverte stekt geit og kylling i lag med en slags maisdeig kalla Ugali. Ditte e god mat! Ette måltidet kom desserten. Det e ei slags melk som he stått å surna i over to veke. Den va tjukk og klumpete, og grå på farge. Grunnen til gråfargen e av en slags bark dei teke fra trea og røre inn i melka. Den gir en slags merkelig smak, samtidig som den helde melka drikkandes. Dinne melka e det beste Ogiek-folket veit om, og dei ser på dinne melka som en festdrikk.

 Vi alle fikk kvar sin kopp som va fylt til randen, og skulle virkelig kose oss med dinne drikken. Solveig og Ingalill tok en liten smak, mens Kirsti styrta heile koppen. Tenkte det va enklare å bære bli ferdig med det, uten å kjenne på samken. Det va ikkje godt!! Til og med Svein og Ola, som viste ka dei kom til, hadde grudd sej til denne melka. Det va spesielt, men veldig gøy! Ette måltidet dansa og sang dei for oss, både gamle og unge, og vi fikk utdelt fine flettakorke i gave. Så gjikk turen nedigjen, og som en perfekt ending på turen fikk vi sjå mange Columbine Monkeys som hoppa foran bilen og opp i trea.

Turen til Mt. Elgon he våre heilt utrulig! Vi he våre veldig heldige som fikk sjansen til å bli med på en tur som dinne. Det e ingen andre enn han Ola Emil som he prosjekt der oppe i fjellet, nåke som vil sei at det e ingen andre som fe reise opp i fjellet slik som vi gjor no på fredag. Det va en opplevelse vi aldri kjeme til å glømme.

Torsdag i Tuwani-slummen!

Tidlig torsdags morgen for vi over til den andre sida av byen til Tuwani-slummen. Her besøkte vi Neema Care Centre som blei starta av amerikanerane vi møtte forrige helg. Ditte e den einaste førskulen i byen som e gratis, og her går det rundt 80 eleva fra 3-6 år fra Tuwani-slummen. Virka som en veldig bra skule. Va der et par-tre tima, før vi for inn til sentrum og kjøpte oss lunsj. Seinere på dagen for vi tilbake til Neema der vi møtte nåkken av amerikanerane - Bob, Ian og Caleb og Hannah pluss to av lærerane på skulen og Manageren på skulen som hette Job.

En del av sosialarbeidet på skulen der e nemlig å besøke barna som går der og møte foreldra i heimane rundt om i slummen. På den måten fe dei mulighet til å vise at dei bryr sej om barna og familiane deira, møte dei på heimebane, dele evangeliet med dei, og kanskje hjelpe til med andre ting om det trengs. En fe også et innblikk i korleis barna leve og vekse opp der dei bor. Tingen e at Tuwani-slummen e utrulig store, og der fins det jo ikkje gatenavn. Den einaste måten dei kan ha mulighet til å finne fram til dei enkelte heimane, e dermed å følge barna heim etter skule.

Da vi kom der rundt kl 3, va barna akkurat ferdig på skule og dei begynte å gå heim. Det va imidlertid tolv barn dinne dagen som blei igjen etter skule. Dinne dagen va det dei sin tur og få lede oss heim til sej. Han Job delte oss opp i tre team, og kvart team fekk følge kvar sine gruppe barn heimatt. Barna viste oss veien nedover slummen gjennom trange, forsøpla smug og små jordhus. Uten barna hadde vi antakelig ikkje vert like trygge, men i følge med barna kom vi i fred.

Caleb, Solveig og Kirsti

Va heilt ufattelig spesiell opplevelse å få møte disse menneska og bli ønska velkommen inn i disse bittesmå husa. Dei fleste bestod av ett enkelt rom som va delt i to ved hjelp av et laken fra tak til gulv. Nåkken hadde møbla, andre hadde ikkje. Når vi kom nedover i slummen, strømma det på med fleire barn rundt oss og vi mista nesten oversikta over ken vi skulle besøke. Nesten før barna lære å snakke, kan dei allereide ordet mzungu som e betegnelsen for "hvit person", og dei nøla ikkje med å bryte ut med det når dei ser oss.

Vi fikk mange sterke møte i dei ulike heimane. Nåkken he mista en forelder, nåkken he mista begge. E dei heldige, he dei eldre søsken eller slektninga som he tatt sej av dei. Nåkken kjeme heimt til tomt hus etter skule, nåkke vi  også va vitne til dinne dagen. Ei av jentene hoppa avgårde av glede, for idag skulle ho endelig få vise fram huset sitt og familien. Da vi kom fram va huset imidlertid tomt. Foreldra va ute, og tilbake stod ei lita jente med auene fulle av tåre. En ting som overraska oss i dinne kulturen e kor sjøldige barna e, ofte heilt ned i toårsalderen. Dei går på toalettet aleine, dei kler på sej sjøl og spise aleine uten nåkke som helst slags assistanse fra dei voksne. Ditte e glade og fornøgde unga altså, dei e veldig flinke.

Imorga kjeme update fra fredagen på Mt.Elgon, og forhåpentligvis litt bilde!! No e det natt her i Kenya - Lala Salama!

Gratulere med dagen, Hannah!

Gratulere så masse med dagen, kjære god'jenta mi! Håpe du he hatt en kjempebra dag hittil, å at du fe ei gøy feiring på lørdag. Ej kunne så ønske at ej va heime på bursdagen din, sann at ej kunne ha feira den i lag med dej å dei andre.. men vi fe feire meir når ej kjeme heimatt til påske..

Ej he lært en afrikansk sang med en kul dans, som ej skal lære dej når ej kjeme heimatt.. hehe.. Fest med måte, snuppa mi! Tante e veldig glad i dej, å savna dej masse!

Helga på Delta Crescent og Karibuni Lodge!

I helga som va tok vi inn på Karibuni Lodge, berre to kilometer her ifra Kipsongo. Va deilig å berre komme sej til en anna plass for nåkre nette. Karibuni Lodge e eigd av ei britisk dame som e gift med en kenyaner, og sammen drive dei dinne utrulig koselige Lodgen som består av to hovedhus og ca 5-6 små hytte/hus til utleige. Rundt i hagen vandra det rundt både små ende, gjess, kanine, kalkuna, geiter, høne og kyllinga. I tillegg stod det tre gigantiske bila som igrunnen ligna mest på romskip. Den lille hytta vi bodde i va nesten som ei jordhytte som innreidd med et hustelt som soverom inni med 4 senger og sitteplass og vask med innlagt vatn i romet utforbi. Shabby, men utruulig koselig. Det første vi gjorde da vi kom dit, va å ta oss kvar sin dusj i utedusjane under banantrea. Disse va utstyrt med både speil, lys og varmevatn som dei lagde ved å fyre i vedovnane bakom dusjane. Fantastisk!

På lodgen møtte vi ufattelig masse koselige og interessante folk. Første kvelden snakka vi med en amerikaner som drive misjonsarbeid ute i bushen blant ulike stammefolk. Kona va i USA, og likte ikkje sej så godt i Kenya, så han va der som oftast aleine. Samme kvelden kom vi også i snakk med to kara - en kenyaner og en fra Sør-Afrika. Disse to viste sej å kunne forklare dei tre "romskipa" som stod i hagen. Dei va to av fleire mannfolk som hadde komt med disse bilane fra Sudan, da den eine hadde brutt sammen og trengte reparasjon. Dei va landmineryddera, og hadde tatt inn på Lodgen til dei fekk fiksa bilen igjen, før dei skulle videre til Kongo! Syykt trivelige mannfolk som hadde masse spennende å fortelle, og som va vittige å diskutere med.

På lørdagen fikk vi med oss kvar sin nistepakke fra Lodgen, og reiste omtrent en time utforbi Kitale mot Mt.Elgon til en liten park som heitte Delta Crescent. Planen va at vi skulle på camelbackriding og vi såg for oss en aldri så liten tur der vi skulle få sjå mange forskjellige dyr. Mannen som møtte oss der viste oss gjennom en port og utpå markane. Første vi møtte va to nasehorn som va innegjerda på et område. Dei va visst en smule tamme og vandt til menneske, og heitte Mike og Celina. Etterpå gjekk vi et stykke utover på markane og fekk blant anna sjå både ville sebra, antilope og gasella - på god avstand! På vei tilbake gjekk vi forbi an Mike og ho Celina igjen, og då va dei komt heilt inntil gjerdet. En av dei som arbeida der vinka på oss, og vi fekk komme heilt innpå dei og klappe ho Celina gjennom gjerdet. Ufattelig stilige dyr asså!! Tok dei fleste bilda i råformat, så fe ikkje lagt dei ut før vi fe behandla dei når vi kjeme heimatt! Etter den lille touren utpå markane va det tid for kamelriding, men ditte viste sej å vær LITT annaleis enn vi hadde antatt. Der va én kamel, og turen va ikkje en tur, men en liten stroll rundt i hagen. Menmen - den kosta ikkje særlig masse, og ettepå fekk vi oss kvar sin ridetur på en struts, nåkke som va ganske kult. Så vi sa oss meget fornøgde!!

På kvelden kom vi rosa og fine tilbake til Lodgen og fekk oss en god middag ute på den koselige overbygde verandaen med bambusvegga. Mens vi satt der og spiste kom det en gjeng amerikanera som vi tidligere kun hadde møtt i forbipassering, og vi blei sittende å snakke med et eldre ektepar og en ung mann som hette Ian. Det eldre ekteparet hadde starta ei kirke på andre sida av byen. Dattera til ekteparet bor også her attmed mannen sin og to små gutta, og Ian e en venn av familien som he blitt med hit og slutta sej til arbeidet her. Ufattelig trivelige folk, og velidg spennende å snakke med dei om det dei drive med.

Søndag morgen vart vi med amerikanerane til kirka der vi fikk treffe enda fleire folk, deriblant pastorane og også ei svensk eldre dame amerikanerane kjente. Lillemor hette ho, og ho e pensjonert misjonær fra sverige, men e ofte her nede i fleire mnd om gangen og drive fortsatt med misjonsarbeid, berre uten å få lønn for det. No he ho vert her sida slutten av september eller rundt der. Fantastisk spreke, snill, god og vittig dame! I dag møtte vi ho på Kitale Club, et hotell her i Kitale der vi fikk avkjølt oss litt i et basseng og sola oss litt. Etterpå vart vi med heim til ho der vi fikk møte venninna hinna fra sverige, og fekk oss nydelig grønnsakssuppe og deretter vafle og kaffi. He ikkje hatt en så koselig kveld på leeenge! Utrulig stilige dame!

He fått tak i mobilt nettverk som fungera veldig bra!! Likevel slite vi litt med å få lagt ut bilde uten å vite heilt ka som e problemet!! Litt av greia e også at vi rett og slett ikkje he tid. Dagane våre e stappfulle, og når kvelden kjeme e vi heilt utslitt av inntrykk, nydelige og aktive kenyanske barn, sol og varme! Skal likevel sjå ka vi fe til ettekvart!!

Lots of Love!!

Update!

Dagane her paa Kipsongo e stappfulle  inntrykk, herlige menneske og, believe it or not - GOD mat!! Just nu fikk vi faktisk servert kvar sin lille fisk paa et fat med skinn, bein, aue og - ja egentlig alt! Ikkje akkurat Ingalill sitt beste maaltid, men ska vite at ho spiste ho ogsaa!

Vi he faatt observert en del, og faktisk blitt kasta ut i en del undervisning, baade matte, engelsk, litt musikk, litt social education og MASSE outdoors activities. Vi he maatte laert oss naakken ord paa swahili som hjelpe oss aa kommunisere litt bedre med ungane. Alle ungane laere engelsk paa skulen, men vi maa opp i 3. klasse foer dei forstaar greit det vi sei paa engelsk. Det vi he observert e at undervisninga e totalt annaleis enn i Norge, naakke vi egentlig va litt forberedt paa. Likevel gaar det mest i  pugging, pugging, pugging heilt ned i 2-aarsalderen. Til og med disse minste sitte paa stolen sin og hoere paa laereren sin og repetera ord, frase og tall i opp til 2 tima foer dei fe pause. 

Portforbudet som vi antyda i forrige innlegg e visst ikkje like strengt som vi hadde oppfatta det til aa begynne med, men vi helde oss innforbi murane etter det blir morkt. I tillegg e vi alltid attmed naakken herfra naar vi gaar utforbi murane. I gaar va vi paa markedet attmed han Richard, og paa et lokalt kjopesenter. Meget spesielt.

I dag va vi med Kipsongo sin private sjaafoer, David og en tidligere elev her som heite Elim aa utforska et hotell og en lodge. Lodgen booka vi no til helga, og hotellet blir neste helg. Blir godt aa komme sej litt vekk. Her e heilt fantastisk aa vaere, men blir litt slitsomt i lengda med ugane som henge sej fast i oss heile dagane. Lodgen vi skal bo paa no til helga he visst internett, saa vi vil oppdatere me litt meir bilde til helga!!

Peepeebyttene vi fikk inn paa rommet vaart en ta forste kveldane, he no herved blitt innvia. Ikkje til det dei va meint til, men som badekar. Her i forgaars blei det forst haarvask, og deretter full kroppsvask i kvar si bytte! Vatnet he vi hittil henta i byttene vaare fra bronnen nede paa plassen her, men i gaar kom det en snill mann med tre fulle kanne med vatn til oss.

Dinne veka he det bodd en gjeng gutta/mannfolk fra Mt.Elgon et stykke herfra som he vert her paa et slags opplegg med masse seminar og forskjellig. He berre saavidt hilst paa naakken av dei, men dei e veldig kontaktsokande. I dag satt vi paa plattingen utforbi rommet attmed naakken av ungane fra skulen, da en av mannfolka kom og slo sej ned attmed oss. Tippa han kanskje va rundt 30. Det tok ikkje lange tida foer vi skjonte at han va ute paa friarfot. Han ville at vi skulle organisere et opphold for han i Norge, fikse han et kvinnfolk og hjelpe han aa faa sej en jobb. Han kunne baere bo med oss ei eller to veke, han, saa kunen han laere spraaket. Hakuna matata! Ho Kirsti va ganske raskt framme med et bilde av ho og an Peter som ho hadde liggende inni boka si, og presenterte det som "this is my husband!" Og VIPS saa va ho Kirsti og ho Solveig plutselig gift, og ho Ingalill va forlova. Ingalill tenke "takk kjaere Gud for den enkle lille solvringen ej kjopte i Bolivia..visste den ville come in handy en vakker dag!" Jaja, naakken kvite loegna MAA vaere lov av og til!

 Kirsti og baby Sharif

 Ingalill og Charity



Gutta boys! 

Pretty girls 

Sanitaerforholda.. hehe..



News from Kitale!

No he vi komt trygt fram til Kipsongo Training Centre, ette fleire flyreise og en longe busstur. Tross den hompete bussturen, so va den heilt fantastisk! Vi fikk sjaa utrulig masse, blant anna en apekatt, monge sebra, ei antilope og en skokk med esel, og ditte bere langs veien. Naar vi endelig kom fram til Kitale, blei vi mott av en koselig fyr named Richard, som tok godt i mot oss.

Kipsongo Training Centre ligge midt i slummen, der soverommet vaart ligge vegg i vegg med dei smaa hyttene. Fasilitetane paa omraadet e liiiiiitt annerledes enn heime; vi laere oss aa staa aa tisse, ned i et lite hol i bakken, og dusjane he vi dessverre ikkje faatt provd ut enda pga diverse insektsbol og en del reine truse som henge til tork (ikkje vaare). Men vi smila! Livet e fantastisk i Afrika. Hakuna Matata! Ken trenge vel aa dusje naar vi he et heilt lager med vaatservietta? Hehe..

Veret her i Kitale e nyyyydelig! Straalande sol med omtrent 30 grader i skyggen gjer at kosa oss utmerket! Sola gaar ned ca kl 19:00, saa da he vi portforbud der vi maa halde oss paa rommet vaart, viss vi ikkje he folge. Ditte gjelde faktisk ogsaa til og fra do, saa vi he faatt oss egna dobotter paa suiten vaar. Luksus!

Det e veldig mange inntrykk no dei forste dagane. Vi visste at slummen var i naerheten av senteret, men at vi maatte gaa igjennom slummen for aa komme oss til sentrum visste vi ikkje. Vi fe derfor ikkje lov aa oppholde oss utafor portane uten folge. Ditte syns vi e heilt greit, for vi folte oss igrunnen som levande utstillingsdokke da vi for til sentrum sammen med Richard i gaar. Fattigdommen e toff aa svelge, naar vi mote gatebarn og tiggara ned i 1 aars alderen. Det e ogsa en av grunnane til at vi ikkje fe gaa aleine - kvite folk = rikdom og penga.

Men ellers so leve vi helit nydelig! Baade voksne og barn he tatt veldig godt i mot oss, og vi storkosa oss i lag med dei. Ongane e nok dei skjonnaste i verda, og hadde vi faatt lov hadde vi nok tatt med oss naakken heimatt. Senteret e veldig bra. Laerarane e flinke og ongane stortrivst. Her fe dei mat og skulegong. For vi kom hit trudde vi at det va et senter for berre gutta, men ditte viste sej aa vaere feil. Her e det baade jente og gutta fra 2 aar og oppover, men det e ingen som bur her permanent akkurat no. Vi skal for det meste vaere i lag med dei minste, altsaa pre-school-gruppa fra 2-5 aar.

I dag he vi faatt observert korleis dei gjer det her i forhold til undervisninga, og vi he leika masse med ongane. I den forbindelse skulle vi hatt 7 arma til, men det e heilt fantastisk aa vaere i lag med dei.

Bere til informasjon so e ikkje internette saa veldig stabilt her, saa vi veit ikkje kor ofte vi fe oppdatert bloggen.. men igjen: Stay tuned! Africa is amazing!