Tidlig torsdags morgen for vi over til den andre sida av byen til Tuwani-slummen. Her besøkte vi Neema Care Centre som blei starta av amerikanerane vi møtte forrige helg. Ditte e den einaste førskulen i byen som e gratis, og her går det rundt 80 eleva fra 3-6 år fra Tuwani-slummen. Virka som en veldig bra skule. Va der et par-tre tima, før vi for inn til sentrum og kjøpte oss lunsj. Seinere på dagen for vi tilbake til Neema der vi møtte nåkken av amerikanerane - Bob, Ian og Caleb og Hannah pluss to av lærerane på skulen og Manageren på skulen som hette Job.
En del av sosialarbeidet på skulen der e nemlig å besøke barna som går der og møte foreldra i heimane rundt om i slummen. På den måten fe dei mulighet til å vise at dei bryr sej om barna og familiane deira, møte dei på heimebane, dele evangeliet med dei, og kanskje hjelpe til med andre ting om det trengs. En fe også et innblikk i korleis barna leve og vekse opp der dei bor. Tingen e at Tuwani-slummen e utrulig store, og der fins det jo ikkje gatenavn. Den einaste måten dei kan ha mulighet til å finne fram til dei enkelte heimane, e dermed å følge barna heim etter skule.
Da vi kom der rundt kl 3, va barna akkurat ferdig på skule og dei begynte å gå heim. Det va imidlertid tolv barn dinne dagen som blei igjen etter skule. Dinne dagen va det dei sin tur og få lede oss heim til sej. Han Job delte oss opp i tre team, og kvart team fekk følge kvar sine gruppe barn heimatt. Barna viste oss veien nedover slummen gjennom trange, forsøpla smug og små jordhus. Uten barna hadde vi antakelig ikkje vert like trygge, men i følge med barna kom vi i fred.
Caleb, Solveig og Kirsti
Va heilt ufattelig spesiell opplevelse å få møte disse menneska og bli ønska velkommen inn i disse bittesmå husa. Dei fleste bestod av ett enkelt rom som va delt i to ved hjelp av et laken fra tak til gulv. Nåkken hadde møbla, andre hadde ikkje. Når vi kom nedover i slummen, strømma det på med fleire barn rundt oss og vi mista nesten oversikta over ken vi skulle besøke. Nesten før barna lære å snakke, kan dei allereide ordet mzungu som e betegnelsen for "hvit person", og dei nøla ikkje med å bryte ut med det når dei ser oss.
Vi fikk mange sterke møte i dei ulike heimane. Nåkken he mista en forelder, nåkken he mista begge. E dei heldige, he dei eldre søsken eller slektninga som he tatt sej av dei. Nåkken kjeme heimt til tomt hus etter skule, nåkke vi også va vitne til dinne dagen. Ei av jentene hoppa avgårde av glede, for idag skulle ho endelig få vise fram huset sitt og familien. Da vi kom fram va huset imidlertid tomt. Foreldra va ute, og tilbake stod ei lita jente med auene fulle av tåre. En ting som overraska oss i dinne kulturen e kor sjøldige barna e, ofte heilt ned i toårsalderen. Dei går på toalettet aleine, dei kler på sej sjøl og spise aleine uten nåkke som helst slags assistanse fra dei voksne. Ditte e glade og fornøgde unga altså, dei e veldig flinke.
Imorga kjeme update fra fredagen på Mt.Elgon, og forhåpentligvis litt bilde!! No e det natt her i Kenya - Lala Salama!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar