Mt. Elgon - Besøk hos urbefolkninga!

WOW! For en dag! Fredag 11. mars reiste vi litt forsinka fra Kipsongo Training Centre, opp mot Mt. Elgon - et fjell på 4321 m.o.h. Vi fyllte først opp to firhjulstrekkara med skulebøke, ark, papir, blyanta og bibla, henta så misjonærane Svein Nystrøm og Ola Emil Sprakehaug, og satte så kursen for en liten landsby som ligge på ca 3210 m.o.h. Der oppe viste det seg å være et lite samfunn, nemlig ei bygd kalla ChepKitale, der urbefolkninga Ogiek bor.

Turen opp dit va heilt utrulig! Vi klatra oppver fjellet med jeepane våre, oppover og oppover, en times tid ca. Det va ikkje vei oppover der, berre en ulendt og brei sti som bilane våre akkurat fikk plass på. Det humpa å rista - heilt utrulig at vi kom oss opp i det heile tatt. Grunnen til at det ikkje he blitt laga vei oppover der, e fordi Ogiek-folket ikkje vil. Dei e redd for at hvis det blir laga kjørbar vei, kjeme staten til å tvinge dei til å flytte ned fra fjellet, nåke dei ikkje vil. Ogiek he derfor laga sej mange utkikksposta oppe i dei høge trea, så dei kan holde utkikk over stien, og dermed følge med på ken som kjeme. Kjeme det uventa folk som dei ikkje vil ha besøk av, oppdaga dei det fort, og kan da forhindre dei i å komme. Festus fortalte at en gong dei kjørte oppover der, satt dei sej fast med bilen å kom ikkje laus. Etter ei lita stund, kom folk fram fra skogane og hjalp dei laus. Ogiek-folket hadde fulgt med dei heile veien frå utikikkspostane sine, og forstod at dei trengte hjelp. Heilt utrulig.

Ette den lange turen opp, kom vi opp på ei stor slette. Der møtte vi dela av befolkninga, og dei viste vei til den nåværande skulen. Det viste sej at ongane satt på små pulta ute i skogen, der dei hadde hengt opp ei tavle på et tre. Skulebygget vi skulle besøke hadde blåst ned av den sterke vinden, og va derfor under oppbygging igjen. Ola Emil Sprakehaug står i bresjen for ditte prosjektet, der han støtta dei med skulebygg og skulemateriell, nåke dei sårt trenge der oppe i høgda.

Ette besøket på skulen reiste vi litt lenger inn i fjellet, til en gård der vi skulle få slappe av og få litt å spise. Dinne gården tilhørte en velståande mann, med 4 kone og 45 barn. Han va en rik mann, nåke vi kunne sjå på alle dyra han eigde. Hvis vi spurte han om kor mange kyr han hadde, hadde det våre som å spør nåkken om kor masse penga dei he ståande i banken, så det gjor vi altså ikkje. Når vi kom ditt, vart vi godt mottatt av sjefen sjøl. Damene sprang rundt å serverte velkomstdrinken i store koppa, som va flytande honning. Det va en spesiell drink, som vi desverre ikkje klarte å drikke opp, så vi sendte koppane våre vidare til en lokal som drakk honning som aldri før. Etter det va det tid for en liten forrett: stekt lever dyppa i salt. Festmat!

Etter kvart forstod vi at det va nåke som ikkje stemte. Det va ingen kvinnfolk som satt sammen med oss, og heller ingen onga. Svein kunne fortelle at kvinne og menn satt aldri i lag, og heller ikkje barn. Dei satt kvar for sej. Og det stemte. Damene satt 20 meter lenger borte, og kikka bort på oss der vi satt i lag med mannfolka. Damene hadde derimot ansvaret for kjøkkenet og vedfyringa, og inne på kjøkkenet kunne vi sjå store stabla med ved oppunder taket. Det vart sagt at hadde kvinnene orden på veden, va dei gode kone, å det va det ingen tvil i her.

Måtte selvfølgelig bort til kvinnfolka å sitte litt ilag med dei også!!

Så va det tid for festmåltidet. Vi fikk alle plass inne i huset, som va laga av stokka å jord. Her satt vi på små stola, der damene serverte stekt geit og kylling i lag med en slags maisdeig kalla Ugali. Ditte e god mat! Ette måltidet kom desserten. Det e ei slags melk som he stått å surna i over to veke. Den va tjukk og klumpete, og grå på farge. Grunnen til gråfargen e av en slags bark dei teke fra trea og røre inn i melka. Den gir en slags merkelig smak, samtidig som den helde melka drikkandes. Dinne melka e det beste Ogiek-folket veit om, og dei ser på dinne melka som en festdrikk.

 Vi alle fikk kvar sin kopp som va fylt til randen, og skulle virkelig kose oss med dinne drikken. Solveig og Ingalill tok en liten smak, mens Kirsti styrta heile koppen. Tenkte det va enklare å bære bli ferdig med det, uten å kjenne på samken. Det va ikkje godt!! Til og med Svein og Ola, som viste ka dei kom til, hadde grudd sej til denne melka. Det va spesielt, men veldig gøy! Ette måltidet dansa og sang dei for oss, både gamle og unge, og vi fikk utdelt fine flettakorke i gave. Så gjikk turen nedigjen, og som en perfekt ending på turen fikk vi sjå mange Columbine Monkeys som hoppa foran bilen og opp i trea.

Turen til Mt. Elgon he våre heilt utrulig! Vi he våre veldig heldige som fikk sjansen til å bli med på en tur som dinne. Det e ingen andre enn han Ola Emil som he prosjekt der oppe i fjellet, nåke som vil sei at det e ingen andre som fe reise opp i fjellet slik som vi gjor no på fredag. Det va en opplevelse vi aldri kjeme til å glømme.